Knut Hamsun er og skal være kjent som romanforfatter. Han er en mester i prosa, og han er også en mester i å skrive poetisk prosa, om et slikt uttrykk kan brukes, i naturskildringer og egentlig i hver linje han skriver.
Diktsamlingen Hamsun gav ut heter Det vilde kor, og den kom ut i 1904, Knut Hamsun hadde da debutert med noen fantastiske romaner, nevnte Sult, Mysterierog Pan, i en periode på fem år fra 1890 til 1894. Men han hadde også utgitt noen forglemmelige romaner, Ny jord og Redaktør Lynge, og siden 1994 hadde han forvillet seg inn i sjangre han ikke hadde anlegg for, slik som noveller og dramatikk, reiseskildringer og forskjellig. Tittelen på samlingen passer godt inn i periodebenevnelsen Nyromantikken, “Det vilde kor” er koret av alle stemmer i naturen og i livet. Det kunne om det fungterte vært en kåt hyllest til livet og naturen og mysteriet med alt, men de tørre, versebundne diktene er bare ytterst sjelden det.
OM HUNDREDE ÅR ER ALTING GLEMT
Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.
Det vilde kor (1904)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg setter pris på kommenterer i bloggen min. TAKK!