Sakset fra Magasinet

Jeg må lime inn dette sent en søndag kveld, for det var så fint. Min flotte venn Annie laget en tråd på Hjørnet og jeg bare må dele det videre. 

Vi er farten bak huska. 

Vi er heiaropet i skisporet. 

Vi er lekekameraten som aldri vil være fus og som ikke klyper. 

Vi er matpakka, navnelappen i nakken, et ekstra skift i sekken. 

Vi er plasteret på kneet, den våte kluten på panna, bøtta ved senga. 

Vi er fingrene som fjerner snørra når det ikke finnes papir. 

Vi er pusten som blåser på middagen. 

Vi er hånda som tenner lysene på kaka. 

Vi er stemmen som hvisker i øret om natta: Alt er bra, lille venn, det var bare en drøm. 

Vi er mammaene. Og pappaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. 

Vi som gjør den aller viktigste jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. 

Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull? 

Vi er stillongs og refleks og sykkelhjelm. 

Vi er sinksalve i rumpa, tran i skjea og lusekam i håret. 

Vi er nei, nei og nei. 

Men så er vi plutselig ja likevel, når prinsippene ryker. 

Vi kan trylle. 

Vi er tikroningen i vannglasset der det lå ei melketann i går kveld. 

Vi er 24 påfunn i julekalenderen, «ho ho»-et bak vattskjegget, mandelen i grøten. 

Vi er seks fulle bæreposer fra Kiwi som forvandles til julemiddag og blafrende stearinlys på bordet.

Vi er henrykkelsen over dorullnisser og tegninger på kjøleskapsdøra.

Vi er tårene på kinnet når vis mann nummer tre står på scenen i gymsalen, med myrra av filt i hendene, uten replikk.

Vi er heisen i akebakken.

Vi er sjokoladekake i langpanne og loppemarked for skolekorpset.

Og vi prøver å følge med. 

Vi er koret i forsetet når bilstereoen er ødelagt og baksetet synger Justin Bieber.

Vi er venneforespørslene på Facebook som blir hengende i lufta uten svar.

Vi er pinlige bekjentskaper i feil klær som helst bør gå fem skritt unna på gata.

Vi er ørene som ligger på puta om natta og lytter etter kneppet i inngangsdøra. 

Vi er nesa som lukter på pusten, rynkede bryn, en viftende pekefinger. 

Vi er førstehjelpsskrinet som lapper sammen knuste hjerter.

Vi er skurefilla som fjerner taggen, alvorsordene på bakrommet på Rimi, vi er tjue kroner for den sjokoladen, løftene til butikksjefen om at det aldri skal skje igjen.

Vi er oppklaring av uheldige misforståelser for politiet også, hvis det skulle bli nødvendig, skjelvende stemmer, varme kinn.

Men så, en dag, begynner ting å ordne seg uten hjelp. 

Det er den dagen de usynlige må nedbemannes. 

Jeg gruer meg allerede. 

Hvem skal vi da være?