Egentlig et ord jeg har vært ambivalent til hele livet,
men nå kjenner jeg at ordet igjen utfordrer meg på så mange plan.
Tvinger meg til å ta fram og smake på tanker jeg har stuet vekk og bort.
Tanker som stadig har vært der, men som jeg ikke har villet eller
orket dra fram uten solbriller eller persienner..
Nå tør jeg, men jeg vil nok ennå ha et litt anstrengt forhold til
selve ordet og hva det betyr, krever og ikke minst kan "love" meg.
Det er så mange forventninger man møter,
fra foreldre, samfunn, unger, venner, kjæreste,
man forventer at flyet er i rute, man forventer at
ting skal holde til minst holdbarhetsdato,
man forventer at maten man kjøper skal være god,
man forventer IKKE at ting skal gå i stykker, men vare litt,
man forventer og man forventer ikke..
Og noen ganger blir man positivt overrasket over
at man faktisk hadde lov å forvente, at det holdt mål
etter forventningene,
andre ganger går det rett på ræva og man angrer på
at man forventet noe i det hele tatt..
Men nå smaker jeg på ordet, og liker følelsen det gir meg
I det minste....
En liten digresjon:
Hva er det motsatte av å forvente?
